Åsmund
Seip

Åsmund Seip er poet, artist, filmskaper og far til to tenåringer. Han er kjent som AASMUND, som Poesimedisin og som en del av duoen HÅP. Han har gitt ut flere diktsamlinger, turnert med poesien sin og laget konserter, skrivekurs og rom der mennesker får stoppe opp lenge nok til å høre hva som egentlig foregår.

Det er lett å se det som skjer på scenen. Ordene som sitter. Musikken. Humoren. Evnen til å få en sal med mennesker til å puste litt dypere. Men under det poetiske språket finnes en mer urolig historie. Åsmund har snakket åpent om angst, om tvilen som kan lamme, og om frykten for ikke å være bra nok. Da han arbeidet med Mannfolk, skrev han at han var skikkelig nervøs. Ikke fordi han manglet erfaring med å stå på scenen, men fordi prosjektet traff noe viktigere enn prestasjon.

For rundt femten år siden ble livet snudd på hodet. I samtaler har Åsmund fortalt om en periode der Jägermeister var hans beste venn, og om hvordan han måtte ta grep. Han har også snakket om forskjellen mellom å få til noe der ute og å få til noe der hjemme. Det er en erfaring mange kjenner, men få klarer å formulere før det har gått for langt.

Åsmund forsøker ikke å skrive seg rundt det vanskelige. Han går inn i det. Angst, sårbarhet, kjærlighet, farskap, natur, avhengighet og behovet for å bli sett får stå i samme rom. For ham er poesien ikke pynt. Den er et verktøy for å skape bevegelse, både i den som skriver og i den som lytter.

I boken FLOKKEN bruker han bålet som bilde på det menneskelige stedet der ingen sitter øverst eller nederst. Rundt bålet kan vi se hverandre. Vi kan komme med det som er vakkert, det som er skamfullt, det som brenner og det vi ennå ikke har språk for. Boken handler om kunsten å finne hverandre igjen, om dypere kontakt og om å ta følge hjem.

Det er også dette Åsmund bringer inn i Mannfolk og Flokken. Sammen med Ragnhild Høgseth og Tom Hope lager han rom der samtalen ikke trenger å være perfekt for å være viktig. Han bruker slampoesi, musikk og nærvær til å gjøre de store ordene konkrete. Ikke for å forklare mennesker, men for å få dem til å kjenne etter.

Det kan være rått. Det kan være morsomt. Det kan være vakkert. Og det kan treffe et sted i kroppen før hodet rekker å protestere. Åsmund vet at en tekst ikke redder et menneske alene. Men han vet også at én setning kan åpne en dør, og at noen ganger er det nok til at en annen person våger å bli værende litt til.

Det er derfor Åsmund er en del av Flokken. Han kommer med poesien som gnist, musikken som puls og erfaringen av at det som gjør vondt ikke alltid skal fikses før det får deles. Han minner oss om at fellesskap ikke bare handler om å forstå hverandre. Det handler også om å våge å stå nær når ordene kommer uferdige.

Historien bygger på Åsmunds egen nettside og boken FLOKKEN, samt samtaler i La Masken Falle, Famle ikke fange og Hennings Verden.