Tom
Hope

Som barn ble han utsatt for overgrep av en voksen mann familien stolte på. Han forsto ikke hva som skjedde, og hadde ikke ordene som kunne fortelle ham at det var galt. Han har senere fortalt at han trodde det som skjedde var normalt, og at det først var som voksen han forsto hva han faktisk hadde vært utsatt for.

Det er en del av historien hans, men ikke hele. Tom har også bygget et liv som på utsiden så ut til å fungere. Han arbeidet, leverte, tok ansvar og holdt tempoet oppe. I dag jobber han som kommersiell leder i Excellerate, med brobygging som både arbeidsform og identitet. Han beveger seg mellom mennesker, fagmiljøer og virksomheter, og er opptatt av hva som skal til for at folk kan lykkes uten å forsvinne fra seg selv.

Så kom tapene. Først mistet Tom moren sin, etter et liv preget av alkohol. Senere mistet han lillebroren sin etter mange år med psykisk sykdom og rus. Så mistet han sønnen Olav Marius i selvmord. Tom har skrevet om hvordan sorg, skyld, skam og savn ikke lar seg organisere bort. Etter hvert jobbet han mer, presterte mer og drakk mer. Det var mulig å holde maskinen i gang lenge etter at mennesket inni hadde begynt å gi opp.

31. august 2025 satt Tom i skogen bak huset sitt. Han var beruset og hadde tatt kokain, og ville ta sitt eget liv. Politi, ambulanse og helikopter med varmesøkende kameraer lette etter ham. Dagen etter sa han tre ord han hadde brukt nesten et helt liv på å finne. «Jeg trenger hjelp.»

Da han senere sto frem offentlig, het han Tom Melsbø. Historien kom ut i lyset etter metoo, og det kostet å fortelle den. Senere valgte han et nytt etternavn, Hope. Ikke for å viske ut fortiden, men for å velge hvem han ville være videre.

Det som fulgte var ikke en polert suksesshistorie. Det var små valg, dag etter dag. Å sove. Å være til stede. Å tåle sannheten litt lenger. Å ta imot støtte. Å begynne å reparere relasjoner. Tom skriver om dette fordi han vet hvor lett det er å bli applaudert for å fungere, samtidig som ingen spør hva det koster.

I boken Kunsten å be om hjelp, som etter planen kommer i februar 2028, undersøker han veien fra hodet til hjertet. Han kaller det verdens lengste halvmeter, avstanden fra hodet til hjertet. Det er avstanden mellom å forstå livet sitt og faktisk våge å kjenne det. Foredragene hans handler om det samme, om menn som blir flinke til å holde ut, om skammen som vokser i stillhet, og om hva som kan skje når én ærlig setning får plass.

Tom er en del av Flokken fordi han ikke tror på bomull rundt det vanskelige. Han tror på samtalen som tåler både sorgen, sinnet, rusen, skammen og håpet. Han er brobyggeren i Flokken, men også en mann som vet at ingen bygger bro alene.

Historien bygger på Toms åpne fortellinger på TomHope.no, foredraget Kunsten å be om hjelp, og omtale i VG.